fragileme

Permen gikk ikke så bra, noe jeg egentlig var klar over fra minuttet vi fant ut at jeg skulle hjem. Alt var allerede planlagt før jeg gikk ut dørene på Åsgård. Permen startet rundt kl. 14 på 16 mai. Natt til 17 mai ble jeg båret ut i ambulanse og lagt inn på grunn av overdose. Etter pumping ble jeg lagt i respirator og deretter sendt opp på intensiven. Jeg ble holdt "sovende" en stund, og da jeg først ble vekket var jeg "borte" mye av tiden. Utrolig sløv, slapp og sliten. Selv den tiden jeg har vært våken har jeg bare vært halveis tilstede, og jeg faller fortsatt fort ut. Ble liggende under full overvåking med min egen sykepleier, og var koblet til alt for mange slanger, ledninger og apparater i noen dager. Men nå sitter jeg igjen med kun noen få synlige merker etter de siste dagenes kamp.

Jeg føler jeg var veldig heldig, da jeg møtte på så mange flinke og hyggelige sykepleiere! Og bortsett fra en teit lege så var det ingen som dømte meg eller oppførte seg negativt.

Men nå er jeg tilbake bak innelåste dører på akuttposten. Hjernen har begynt å våkne til liv igjen, og begynner å klarne opp. Jeg er fortsatt ikke helt tilstede, da hodet føles  som "rett før man sovner" konstant. Men uansett er formen bedre enn tidligere. Noe som egentlig er mest slitsomt, for da kommer jeg samtidig tilbake til virkeligheten. Alle tankene og følelsene, som jeg helst vil ha lengst mulig bort, overtar meg igjen med full kraft. Så nå kjenner jeg at jeg savner tilbake til sløvheten, hvor jeg enten sov, eller bare lå der i "ørska".

Jeg sitter nå fortsatt her midt i helvete. Ti dagers observasjonen min  gikk egentlig ut i dag, men de ordnet så vedtaket fortsetter videre. Foreløpig vet jeg ikke helt hva planen er eller hva som skjer videre. Legen/ behandleren min er tilbake i morgen, så da blir det vel litt mer klarhet i alt sammen. Ellers tar det vel litt tid før kroppen kommer seg etter det som har skjedd, i tillegg til at jeg har fått en aspirasjons pneumoni. Så feberen danser litt opp og ned, samtidig som søvnen fortsatt er ganske så glad i meg. Noe mer har vel ikke skjedd siden sist. Håper alle har det bra, og hadde en fin feiring på 17. mai! Blir dessverre ikke så mye blogglesing og kommentering fra min side for tiden, da jeg ikke har nett her. Men dere vet selv hvem dere er, og jeg mener det virkelig når jeg sier at jeg tenker på dere og sender masse gode og varme tanker <3

Igjen, tusen hjertlig takk! Jeg setter mer pris på det enn jeg klarer å få sagt<3

Etter å ha vært innesperret i 5 dager fikk jeg endelig gå ut på luftetur. Jeg har jo egentlig, i det store og det hele, holdt sengen de dagene jeg har vært innlagt. Det sier jo litt når jeg våknet opp støl i dag etter en times sakte tur.
Før turen ut var det sammarbeidsmøte, hvor lillemor dukket opp=D! Min lillemor<3. Som venninnen min sa, "du lyste opp og etter det var du en forandret person." Lillemor reddet egentlig hele møtet.
Jeg vet ikke helt hva møtet var for, eller hva vi fant ut av, men var mye snakk om at vi måtte samarbeide og ikke sette hardt mot hardt, som vi hadde gjort så langt. Jeg fant jo ut at de hadde fått ganske så feil inntrykk av meg, noe som egentlig ikke kom som en overraskelse. For jeg har ikke akkurat jobbet for å være snill og hyggelig, men oppført meg mer som den sinte og frustrerte personen jeg har følt meg som.
Det var utrolig deilig å få luftet seg litt, og er alltid koseli å være sammen med Brita mi<3! Etter turen så var jeg høy på lillemor- og frisk luft! Så jeg gikk ruset rundt å smilte og lo i noen timer.

I dag gikk vi videre og snakket om gårsdagens perm ide, og planla faktisk tidspunkt, planer, osv. Så jeg sitter utrolig nok hjemme i min egen seng i dette øyeblikk.
Jeg har fått en kontakt som jeg allerede på første vakten fikk et bra forhold til, og dette har bare utviklet seg videre. Hun kan jeg være 100% ærlig med, og jeg ga henne faktisk dagboken min før jeg reiste hjem. Hun er en typisk nordlending, og kan prate usammenhengende i en evighet. Og selv om hun er litt slem, gir meg dårlig samvittighet å viser at hun forventer noe av meg, så er hun god-slem og jeg liker henne!
Det føltes deilig å kunne gå rett ut dørene, og man nyter friheten så utrolig mye mer etter å ha vært låst inne noen dager. Så dette ble "feiret" i vårsolen i Tromsø.

Men nå har mamma dratt tilbake til Oslo- som forresten kom opp uten å ha spurt eller sagt ifra til meg- og jeg sitter igjen her alene. Jeg kjenner egentlig at denne permen og friheten kom alt for fort. Når jeg i går lå urolig i sengen å tenkte på at jeg hadde gitt alt for å ha pillene mine der, og nå har jeg de rett ved siden av meg. Det jeg faktisk har drømt om de 6 siste dagene er endelig en mulighet...
Jeg har sagt at jeg fortsatt har tankene og trangen til å avslutte alt der, og jeg har sagt at jeg ikke føler meg noe bedre! Men likevel gir de meg tillitten, og de lar de hvite og dårlige løgnene mine gli rett forbi. Så det å komme seg hjem var så alt for enkelt.  Jeg føler at jeg nå sitter med så mye mer ansvar og muligheter enn jeg er klar for. Det å gå fra hyppige tilsyn og låste dører, til å nå sitte her helt alene- det er en ganske stor forskjell. Og selv om jeg har ansvar og løfter, så må jeg innrømme at det blir mer og mer jævli å sitte her..

Tusen takk for alle de koselige og omtenksomme kommentarene, meldingene og telefonene jeg fikk etter forrige innlegg. Dere er virkelig fantastiske og gull verdt <3 Og det er jo bra at noen er glade og ser det det positive i alt dette, på tross av at jeg egentlig er mest forbannet og vil ut.

Jeg har nå holdt ut i helgen, men det har faen meg ikke vært lett. Selv om de stoppet planen min, så slutter ikke tankene på selvmord og selvskading å kverne i hodet, hvert minutt. Og jeg er sikker på at jeg skal få det til, til slutt. Tanken på å gå ut i stuen gir meg angst, så bortsett fra når nydeligste Brita har vært her å vi skulle hente kaffe eller fordi de skulle lete gjennom rommet mitt, så har jeg holdt sengen. Noe som er drit kjedelig når man ikke en gang har internett! Jeg får fortsatt ingen utgang, ikke engang med personalet, så her er det lange dager. Men med lite søvn og nesten ingen mat , så ligger jeg bare å sløver. Med unntak av noen turer til badet.

Sliten og sint?

Ja..

Jeg føler meg plassert her og låst inne,  uten at noen verdens ting skjer. Jeg får en ny kontakt hver vakt, og bare en av disse kontakene har faktisk hatt meg mer enn bare en vakt. Så jeg svarer på de samme spørsmålene som alle lurer på, også drar de hjem. Alle maser om at jeg skal komme ut i stuen, at jeg må få i meg mat, og om jeg skal levere fra meg barberbladet, så var den vakten over. Alle får samme svar, og ingen blir kjent med meg  eller får gjort så jeg klarer å åpne meg, Da jeg jo aldri ser de igjen etterpå.

Jeg skal liksom være her for å få hjelp, men det å være her gjør alt bare tusen ganger verre. Hvordan i helvete skal det hjelpe meg når en gjeng med forskjellige folk, som har "stakkars lille deg" blikk og som ikke vet en dritt om meg eller hvem jeg er, skal komme å snakke med meg? Jeg klarer ikke å fortelle om mine problemer,  tanker og følelser til en jeg møtte for en time siden. Og når jeg til og med skal ha samtale med en ny behandler hver gang, hvor ligger logikken i at jeg skal få det bedre? Hvordan tror de at jeg skal få noe ut av disse samtalene? Så jeg sitter/ ligger her, med mine hyppige tilsyn og sinnsykt masete kontakter. Barberbladet er heldigvis enda ikke funnet, på tross av tre gjennomsøkninger. Men jeg klarer hvertfall å si ifra når jeg trenger plaster, og i går så kom legen innom for å sy noen sting. For et fantastisk liv! Gleder meg så sykt mye til dagene fremover, at jeg nesten ikke klarer å vente-  for her blir det jo bare verre og verre for hver time som går.

Jeg har heldigvis (B)rita jenta mi som kommer å tilbringer litt tid med meg på galehuset, og takk gud for det. Jeg tror ikke jeg klarer å få frem eller beskrive hvor viktig den tiden har vært for meg <3

Ooo happy day!

Ble overrasket av ambulansepersonell og politi på døra mi i morges...

Hadde visst ikke noe jeg skulle ha sagt, og det ble ambulanse ned til fastlegen. Etter en samtale der, gikk ambulansen videre til Åsgård! Da ble det en ny eeeviglang samtale med lege, sykepleier og med.student. Høydepunktet ble selvfølgelig  når bukse og genser måtte av for å se etter ulovlige saker.. Der forsvant barberbladene....

En sint og frustrert Eline ble fulgt til posten av tre stykker så man for all del ikke skulle stikke av! Enda en lang samtale med overlege, før jeg fikk bekreftet  at jeg måtte bli i "asylet" (akuttposten)- som legen så pent kalte det. Ingen av legene ble overbevist av min faste setning "alt går helt fint". Så nå sitter jeg her, bak låste dører og begynner snart å få panikk. Det å slå hånden i veggen har sluttet å hjelpe. Så tanker om å knuse vinduet eller slå ned en ansatt for å få en nøkkel er ideer jeg begynner å se på som gode planer. De må jo forstå at jeg har ting som skal gjøres, og at jeg MÅ ut!!

Men foreløpig sitter jeg her, og får besøk hvert 10. minutt! Men meg får de ingenting ut av eller inn i- da jeg sultestreiker på grunn av dritt avgjørelsen til legene. Heldigvis ligger det hellige barberbladet trygt plassert i bh`en! Så får jeg vel holde ut til i morgen, da skal jeg nok få overbevist dem om at det er trygt å ha meg på en åpen post...

Ikke særlig glad i verden akkurat nå!

Det er egentlig ikke så mye å si..
Alt faller fra hverandre, og jeg klarer bare ikke mer!
All slags selvskading er prøvd ut, men det hjelper faen meg ikke en dritt...

Jeg gir opp...

Jeg sliter..
Jeg sliter noe jævli
Det er egentlig ikke så mye mer å si enn det!
Jeg kan male alt rosenrødt så ingen andre bekymrer seg, og så alle andre skal bli fornøyd.
Men fuck it, det er ikke derfor jeg har denne bloggen...
Jeg holder på å klikke..
Kanskje noe med minnene som stadig overtar tanker og hjerne, og lar meg gjennoppleve dritten igjen og igjen..
Kanskje fordi hendene aldri slutter å skjelve...
Kanskje det er det at jeg ikke klarer å trekke pusten ordentlig, som gjør at jeg føler jeg blir kvelt, sakte men sikkert.
Kanskje det er smerten som skjærer meg opp fra innsiden.
Uansett hva det er, så føler jeg at har levd i dette helvete alt for lenge, og jeg har mest lyst til å gi opp..!



Egoistisk.. Ja, kanskje? Men hvem er ikke det..?
Jeg har falt over kanten. Og akkurat nå kjemper med nebb og klør for å ikke miste det siste grepet jeg har...
Så unnskyld for at jeg da ikke klarer å ta hensyn til alle andre, men akkurat nå må jeg få ut litt av helvete og kaoset, så jeg klarer å holde ut litt til.
Jeg oppfører meg som en fittekjerring om dagene, og presser alle bort- veldig klar over det.
Men jeg prøver så godt jeg kan, å akkurat nå gjør jeg det jeg kan for å overleve.
Så IKKE si at jeg ikke har prøvd, å IKKE si at jeg må kjempe hardere..
Jeg prøver med alt jeg har...

Men for hver time som går, så nærmer jeg meg slutten.
Alt begynner å bli ferdig.
Jeg ser endelig et lyspunkt og en slutt på alt

Jeg føler ikke glede.
Jeg føler meg ikke lykkelig.
Jeg klarer ikke en gang å se meningen med noe lengre.

Jeg smiler.
Jeg kan til og med le.

Men egentlig sitter jeg her å tenker på om jeg noen gang kommer til å kjenne på lykken igjen? Om den følelsen faktisk er mulig for meg å finne tilbake til? For jeg kan ikke huske sist jeg virkelig følte meg lykkelig, eller et øyeblikk hvor alt jeg følte var glede. Jeg kan oppleve bra ting å kose meg, men alltid med litt av helvete tilstede. Det slipper aldri helt taket, og har i det siste bare forsynt seg mer og mer av meg. Tatt bort den lille resten av det positive som var, og har erstattet det med smerte og mørke!
Dette tar jeg bare som et tegn, å godtar hvilken vei det går. Istedetfor å fortsette å kjempe imot, så tar jeg depresjonen i hånden å følger etter den inn i lyset..


Bildet er linket

Jeg står virkelig fast i gjørmen! Den rekker meg til halsen, og jo mer jeg prøver å komme meg opp, jo fortere synker jeg ned..
Det er tungt, og veldig slitsomt.
Jeg bruker hver eneste del av meg for å klare å holde ut dette helvete.
Jeg gjør virkelig alt jeg kan for å komme meg ut av dette, og for å ikke gi opp.
Men hvor lenge er det meningen at jeg skal kjempe, holde ut og slite før noen ser meg?
Hvor høyt må jeg rope før noen kommer for å hjelpe?

Jeg er ikke så flink til å ta imot hjelp. Og hvis noen spør, så sier jeg garantert alltid nei!
Jeg er bare redd, og jeg får panikk med en gang noen strekker ut en hånd.
Men egentlig så trenger jeg den hjelpen så utrolig masse!
Uten den hjelpen blir jeg snart dratt under...
Er det ingen som kan gjøre noe?

Rundt mennesker virker jeg ganske så normal, og hvis jeg anstrenger meg skal det mye til før noen kan se hvordan jeg har det. Grunnen til at jeg klarer meg er fordi jeg har en maske jeg kan ta på. En maske som skjuler tanker og smerter, så ingen virkelig kan skjønne hvordan jeg har det...
En del av denne masken hjelper meg med fremtiden, og jeg forteller gjerne om alle planene jeg har. Planer om sommerferie, videre studie, ridekurs, boligkjøp, barn, osv osv. For tilsynelatende har jeg sååå mange planer, og sååå mange drømmer og håp for fremtiden. For dette er normalt, er det ikke? Så da hiver jeg meg på bølgen. Alle mennesker sitter med planer om en fremtid. Så da må det vel være sånn for meg også?

Egentlig ikke.

For meg er det ikke en selvfølge, og det er langt fra enkelt å se for seg en fremtid.
Hvordan skal jeg ha planer om en fremtid jeg ikke tror jeg får oppleve?
Hvordan skal jeg klare å tenke på sommerferien og høsten, når det for meg føles så uendelig langt frem i tid og egentlig er umulig å se? Når fremtiden ligger bak en tåke, en tåke som gjør at neste uke føles mer som en drøm enn virkelighet. En tåke som gjør at å tenke på morgendagen er for mye! En tåke så tjukk at jeg såvidt klarer å se fra time til time.
Dette er det ingen som får se. Alle får høre en glad jente som med stor entusiasme, forteller alle planer og tanker om fremtiden...
Men selv sitter jeg igjen, alene, med en vond sannhet.
Jeg har mistet troen og grepet på fremtiden. Fremtiden som en gang lå i hånden min, smuldrer nå opp og glir ut gjennom fingrene mine...




Et sekund..
Jeg er her fortsatt

Et minutt
Jeg er her fortsatt

En time
Jeg er her fortsatt

En dag
Endelig borte...?

Hører du ikke at jeg roper?
Hører du ikke at jeg skriker så høyt at stemmen min brister?
For i mitt eget hode høres det ut som et uvær!
Jeg roper, trygler og ber deg om å komme tilbake.
Om at du skal åpne øynene dine å se meg.
Se meg her jeg sitter forlatt i mørke.
Mørket kommer fra alle kanter å omringer meg!
Jeg er alene og holder på å gå meg vill.
Jeg takler ikke dette mørket igjen.
Jeg takler ikke omringelsen av tåken en gang til.
Jeg er helt alene, men det går ikke mer.
Se meg da for helvete!
Gjør noe... Hva som helst..
For snart blir jeg dratt under...